| |
<<< tilbake
Beåndet Bach
Den kjente orgelkunstneren Andreas Liebig har gitt ut en orgel-CD som fortjener å mottas med entusiasme.
Anmeldt av
Ove Kr. Sundberg
"Platen er innspilt på det historiske Arp Schnitger-orgelet i Martinikerk i Groningen, på slutten av forrige århundre restaurert av Jürgen Ahrend, kjent hos oss for restaureringen av Wagner-orgelet i Nidarosdomen og Gloger-orgelet på Kongsberg.
Kostelig juvel. Og la det være sagt med ettertrykk: Det dreier seg her om en kostelig juvel av et instrument, tjenlig så vel for det poetiske som det grandiose, det briljante som det stillferdig kontemplative. Og så er det omgitt av et rom som sjenerøst lar tonene leve seg ut i alle sine nyanser. Dette instrument har Andreas Liebig maktet å gjøre seg til ett med på en måte som gir kunstneriske resultater av fornemste gehalt.
Litt overraskende - kanskje - til en Bach-plate å være, åpner innspillingen med et verk som ikke med sikkerhet kan tilskrives den store mester selv, Sarabanda con partitis. Men sunn og forfriskende musikk er det, slik de 16 korte satsene med sikker selvfølgelighet gir liv til musikalske grunnprinsipper. Og så er det egnet til å vise orgelets kammermusikalske egenskaper, samtidig som det lar et mangfold av farger fra instrumentets rike klangpalett tone frem.
Om vi i åpningsverket kanskje står foran portene til Bachs toneverden, er vi med koralbearbeidelsen O Mensch, bewein dein' Sünde gross fra Orgelbüchlein så utvilsomt fremme ved saken selv. Mesterlig innfølende melodiforsiring i forening med rik og uttrykksfull harmonikk former seg til en dyptloddende og inderlig meditasjon over pasjonssalmen. «Hver note er her besjelet», sier Hermann Keller, noe Andreas Liebig på overbevisende måte lar komme klingende til uttrykk.
I dypet. Undertegnede har hatt et hjerteforhold til denne orgelkoralen helt fra ungdommen av. Men knapt noen gang har jeg opplevd en innspilling eller fremførelse som lik denne har kommunisert med dybdedimensjonen i verket. Her spilles billedlig talt med foldede hender.
Og så tas man for alvor med inn i Bachs veldige tonekosmos med Passacaglia i c-moll, mesterens kanskje mest berømte orgelverk nest etter Toccata og fuge i d-moll. Det er utvilsomt riktig som Liebig sier i den vakre og innholdsrike «booklet» at den er in-
spirert av Buxtehudes ostinato-verker, og da kanskje særlig Passacaglia i d-moll. Slik sett minner den oss om at det ut på høsten i år er 300 år siden Bach la ut på sin strabasiøse vandring fra Arnstadt til Buxtehudes Lübeck «for der å kunne begripe et og annet i sin kunst».
Majestetisk ensomhet. Bach favner imidlertid i sin Passacaglia langt videre enn sine forgjengere på dette område. Før Bach baserte denne verktype seg normalt på et firetakters tema med en harmonisk og rytmisk åpen og uavsluttet form, noe som i seg selv bidrar til å drive bevegelsen fremover. Bach tar utgangs-
punkt i et dobbelt så langt tema, formet slik at det i seg selv utgjør et særdeles enhetlig og velavrundet hele. Det presenteres da også i majestetisk ensomhet som første ledd i komposisjonen.
Tross denne tematiske sluttethet, flyter variasjonene av sted uten noen som helst mangel på tildriv. Og når satsstrukturen trekker seg sammen som om en avrunding forespeiles, springer det frem av energikonsentrasjonen i variasjon 21 (3x7) en vital fugeut-
vikling. Den benytter første halvdel av passacaglia-temaet som hovedtema, mens annen halvdel gir motiver til det mottema som starter samtidig. Og når det hele toner ut i en syvstemmig C-dur-akkord, kan det kjennes som om man har gjennomført en livsvandring som ender i strålende lys.
Løfter fra stolen. Det er gjort mange forsøk på å klarlegge Passacagliaens kunstfulle proporsjonering og arkitektur. Som den lærde musiker Liebig er, kjenner han alle slike forsøk og teorier. Imidlertid gir han verket en selvstendig utforming ut fra egen fordypelse og intuisjon, og med et kunstnerisk resultat av nærmest overveldende virkning. Prof. Szathmary, Freiburg, tar ikke for sterkt i når han omtaler innspillingen som «en usedvanlig prestasjon, teknisk og også kunstnerisk. En oppbygging som løfter en fra stolen».
Etter denne tungvekteren i c-moll lar Liebig Bach utfolde seg i et verk med mer preg av åndfull lek, nemlig den siste av de 6 triosonatene for orgel. «Om deres skjønnhet kan det ikke sies nok» skrev den første Bach-biograf J. N. Forkel (1802), og Albert Schweitzer taler i lignende ordelag om den estetiske glede ved å følge «disse tre linjer, så frie og dog gjennom skjønnhetens lover likevel så bundne – i deres yndefulle sammenslyngning».
Meditativ dybde. Liebig har ikke falt for fristelsen til å la sin virtuositet drive opp tempoet i de hurtige yttersatsene, uten at de derfor kommer til å savne smittende vitalitet. Og den langsomme midtsatsen tolkes med en meditativ dybde som innbyr til indre ro og samling om et enhetspunkt i sinnet. At tematikken aktualiserer atmosfæren omkring alt-arien Erbarme dich fra Matteuspasjonen, er egnet til å gi dybdeopplevelsen en ekstra dimensjon.
Og så reiser tempelsøylene seg igjen i det avsluttende stykke, Preludium og Fuge i Ess-dur, Bachs siste storverk av denne type. I utgangspunktet omrammer verket samlingen Clavierübung III (1739) som innleder senstadiet i mesterens skapergjerning. Samlingen med sine 27 (3x3x3) er rik på tretallssymbolikk med klar orientering mot treenighetsmysteriet.
Særlig opplevelsessterkt kommer dette til uttrykk i den kon-
kluderende fugen med sine tre temaer: det første majestetisk og verdig (Faderen), det annet strømmende beveget (Sønnen), og endelig det tredje sprudlende livfullt (Ånden), som et fortettet uttrykk for trosforestillingen om Ånden som levendegjører (vivificantem).
Medrivende. Treenighetssymbolikken berikes ytterligere ved at Faderens tema kommer igjen i endret skikkelse sammen med tema 2 og tema 3, som en understreking av det punkt i kirkelæren som lar Sønnen og Ånden være av samme vesen som Faderen (consubstantialem Patri), men med selvstendighet som personer.
Andreas Liebig gir Preludium og Fuge i Ess-dur en usedvanlig energisk og medrivende tolkning. Slik avrundes en bemerkelses-
verdig innspilling på en ytterst overbevisende måte. En så praktfull orgelplate og en så åndfull Bach-plate skal man lete svært lenge etter. Kjøp den til egen oppbyggelse, og kjøp den som gave til noen du ønsker å glede og berike. "
Ove Kr. Sundberg er tidligere
domorganist, mag.art. i filosofi, professor i musikkvitenskap
Publisert: 11. August 2005 06:00
<<< tilbake |