<<< tilbake

Natt i Martinikerk i Groningen. Andreas Liebig trakterer det berømte Schnitgerorgelet.
Tonene dro meg av sted. Rommet var som forvandlet. Så sa det klakk.

Vårt Land
Arne Guttormsen

"To timer tidligere hadde tonmeisteren som gjorde opptaket for det velrenommerte tyske plateselskapet Ars Musici forlatt ham med opptaksmaskinen på.
– Jeg ventet med å spille inn Bachs «O Mensch bewein deine Sünde groß» helt til slutten av opptakssesjonen. Dette koralforspill er noe av det inderligste og personligste i orgellitteraturen. Det krever hele deg. Hvis du aldri har grått, hvordan kan du da spille dette?

Lyrisk.
– Herman Keller sier om stykket at «det bør spilles som et dikt, hver note er inspirert». Jeg spilte den om og om igjen for å komme inn i dets ånd. Så merket jeg at jeg var på vei og tenkte: Nå blir det som det skal bli. En gang til. Da visste jeg ikke lenger hvor jeg var. Tonene dro meg av sted. Jeg visste at dette blir det opptaket som skulle på CD-en. Så sa det «klakk». Nå har den stoppet, slo det ned i meg, men jeg spilte videre. Hele kirkerommet virket som forvandlet. Opptakeren hadde virkelig stoppet. Den ultimative versjonen ble aldri spilt inn. Kanskje den klinger fortsatt i kirkerommet? En slik CD er alltid bare en øyeblikksberetning, et vitnesbyrd av en vei du går som musiker som aldri tar slutt, inntil du selv ikke lenger kan spille, sier Andreas Liebig.

Gesamtkunstverk.
Om den versjonen som er med på platen sier professor Hans Hellsten i Malmø to ord: «Oerhört vacker.»
Etter å ha konsertert i Tyskland en periode, lanserer Liebig platen med konsert i Asker kirke førstkommende søndag.
– Med denne platen har jeg opplevd at når Gud stenger en dør så åpner han en annen, sier Liebig på telefon fra Tyskland.
Rent faktisk henviser han til at platen skulle vært spilt inn i en annen kirke. At det ble i St. Martini-kirken i Groningen beklager han ikke.
– Dette orgelet er ett av de mest fantastiske orgler jeg har spilt på. Og med sine originale 32‘ principalpiper i pedal egner det seg utrolig godt til de store Bach-verk. Det har grandeur, briljans og poesi. Når du hører klangen og ser den flotte orgelfasaden, vil du assosiere til det Richard Wagner kalte et gesamtkunstverk, sier Liebig.

Orgelet er fra Bachs samtid, bygd av den tids største orgelbygger, Arp Schnitger. Det sto ferdig i 1692. I 1728 ble det bygd om og gjort større av hans sønn Frans Caspar Schnitger.
– Det fantastiske med Schnitger er at samtidig med den store kraften, har du den store klarheten. Du kan følge alle stemmene. Det åpner seg et kosmos i polyfonien. Det kjennetegner de store orgelbyggere at det hele likevel slutter seg sammen til en helhet.

Liebig bruker store vendinger om samtlige verk på platen. Passacaglia i c-moll er et av «de viktigste verk» han har beskjeftiget seg med. For å belyse verket forteller han historien om Bach som gikk den lange veien for å besøke Buxtehude i Lübeck. Han skulle være der i noen uker. Han ble i måneder.
– Sannsynligvis gjennom Buxtehude ble han ytterligere kjent med den kosmologiske dimensjonen i musikken. Når man analyserer Passacagliaen finner man mange dyptpløyende filosofisk-teologiske forbindelser både i proporsjonene og i de musikalsk retoriske figurene. Verket er et landemerke, ikke bare for Bach, men i musikkhistorien.
– Samtidig er det dypt emosjonell musikk, understreker Liebig. Han påpeker at det antakeligvis er skrevet ikke lenge etter Buxtehudes død i 1707 og mener man kan finne reminisenser av den gamle læremester både i verkets plan og i enkelte figurer.
– Bare at alt er fornyet. Med dette verket har Bach levert sin mesterprøve. For meg er det en slags livsberetning i dette stykket. Med sin elegiske begynnelse går det fra smerte til seier, fra pasjon til oppstandelse. Det er en utrolig kraft i verket som utlades i fugen.

– Hva har livet lært deg som du tar med deg inn i denne musikken?
– Det er et meget personlig spørsmål. En musiker skal egentlig tale gjennom sin musikk og ikke bruke så mange ord. Jeg vil nok si at å akseptere smerten og forsøke å forvandle den slik at en ny kraft kan oppstå; det opplever jeg hele tiden hos Bach. Han er en uuttømmelig kraftkilde for meg. Jeg merker det også hos publikum. Det finnes selvfølgelig også mye annen spennende musikk. Og alle musikere burde forsyne seg av alt hva man kan få - også samtidsmusikk, men man vender alltid tilbake til Bach som kraftkilde og som utfordring.

Bønn.
Andreas Liebig har arbeidet i flere menigheter som kantor og organist. I dag er han frilansmusiker.
– Men jeg ønsker helst å arbeide i kirken fordi gudstjenesten ligger meg så meget på hjerte. Selvfølgelig er det inspirerende som konsertorganist å møte mange forskjellige instrumenter i flotte kirkerom verden over, møte begeistringen hos publikum, men å være med på orgelkrakken når en fulltonende menighetssang nesten løfter kirkehvelvet, er noe av det største man kan oppleve som organist, sier han.

Som konsertorganist sitter han ofte lange netter i kirken, noe som åpner for spesielle erfaringer: – Det er kanskje for mye sagt, men likevel, da skjer det noen gang at jeg fornemmer at den gamle Thomaskantoren låner meg sin stemme og at jeg kan be til Gud, avslutter han.

Publisert: 01. Juli 2005 08:42

<<< tilbake